Polycastle

FRA VEIVAKSEL BRUDD I 1944:
         Skipet ble ikke utsatt for direkte krigshandlinger, men hadde et par alvorlige veivakselbrudd. Et av disse skjedde da POLYCASTLE i begynnelsen av 1944 seilte i konvoi sørover i Det karibiske hav. Et døgns seilas sør for Guantanamo på Cuba måtte skipet manøvrere seg fri av konvoien og ble overlatt til seg selv. POLYCASTLE hadde vært commodoreskip på denne turen, men nå flyttet commodoren med sin stab over til visecommodoreskipet.
         Hva så? Ubåtfaren gav grunn til bekymring, og sjøen var heller ikke helt stille.
         «Da», forteller Bjarne Uberg, «fikk vi se chiefen Oskar Thomassen i dyp konsentrasjon vandre fram og tilbake på dekket et par timer og tenke grundig igjennom hele problemkomplekset. Så kom han med løsningen!
         En uhyre komplisert operasjon ville det riktig nok bli, men samtidig noe av et mesterstykke.        POLYCASTLE’s maskin var en sekssylindret dobbeltvirkende totakts MAN modell. Akselen var brukket i rammelagertapp mellom sylinder nr. 5 og 6, og bruddet var heldigvis på skrå.
         Maskinen var utstyrt med en sentral borring gjennom alle rammelagertappene med unntak av den forreste. Man dreiet en stor bolt på vel 100 mm. diameter og over 1 meter i lengde, og trakk akselen sammen med den.
         Maskinen kunne da kjøres på de tre forreste sylindrene som var avbalansert. Da denne bolten ikke kunne settes inn fra forkant, måtte en demontere thrustlageret og den tunge thrustakselen i akterkant av motoren og sette bolten inn fra den kanten. Så var det å henge opp stemplene for de tre aktre sylinderne, og deretter demontere veivstenger og sleidestenger med eksenterringer for samme. Emne til bolt ble tatt av en davit til fallrepstrapp. De to mutterne ble tatt fra segmentet på rorstammen, hvor det var fire stykker. Disse var de største som var ombord og med noe finere gjenger. Men det var ikke nøkkel for samme muttere ombord, så vi måtte lage to platenøkler. Heldigvis fantes det en 5/8 tommes jernplate og et godt autogenapparat med rikelig surstoff og gass. Vi holdt på i flere dager.»
         Det midlertidige reparasjonsarbeidet foregikk mens POLYCASTLE ufortrødent lå på kurs mot Kingston, Jamaica. Heldigvis kom den norske hvalbåten HAUKEN som patruljerte farvannet som kanonbåt, til assistanse. HAUKEN tok havaristen under slep til Kingston, og da båtene droppet anker her var det meste av veivakselreparasjonen på POLYCASTLE allerede unnagjort. Lloyds inspektør kom ombord, maskinen ble startet og inspektøren gav sjødyktighetsattest og godkjente at skipet kjørte fra Kingston til Galveston med egen maskin.    Det var en reise på 1.650 nautiske mil med 6 knops fart og en maskin som ikke kunne reverseres. Skipet fikk en spesiell rute å følge, og i Den Mexicanske Gulf fulgte det kysten fra Florida forbi Mississippi og videre langs kysten av Texas. Kursen ble lagt mest mulig på 5 favner vann av hensyn til ubåtfaren. Det tok 11 dager å fullføre reisen, og været var fint. Men spennende var det. Skipet gikk alene. Ville maskinen holde? Det var tross alt bare en høyst provisorisk reparasjon som var gjort.
         Jo, heldigvis, maskinen holdt. Vel fremme i Galveston fikk POLYCASTLE’s besetning høre at det var ikke så lite av en sjømannsbragd de hadde utført disse ukene.