Dux

Fra boka Skipsforlis Gjennom Tidene, Fra Skudefjorden til Bømlahuk av Erik Bakkevig.
Forlishistorien: 3. september 1967: Skipet var på veg sørover med en last gjødning fra Glomfjord til Oslo. Det var kommet i søre munningen av Karmsundet og skulle snart begynne på Boknafjorden da det møtte tung stampesjø. Da de var kommet klar av Karmøylandet, øket sjøen, og de fikk den inn om styrbord slik at det begynte å slingre. Så langt hadde man ikke merket noe unormalt, men plutselig la båten seg hardt over til babord. Kapteinen slo straks sakte fart på maskintelegrafen, men skipet krenget så rask at på den korte tiden det tok å betjene maskintelegrafen, var det nesten blitt umulig å komme seg ut av styrehuset. Kapteinen Odd Johnsen (Han var 35 år gammel og vikarierte som kaptein) hadde sin kone med, og hun lå i lugaren, men tross den sterke krengningen kom hun seg ut på båtdekket, rakk bort til en livbeltekasse og fikk tatt et på seg. Hun så at flere av besetningen også var kommet ut selv om det var midt på natten og de fleste hadde ligget og sovet. Hun hørte at kapteinen ropte fra broen at hun skulle ta et livbelte med til ham, men akkurat da hun kom opp leideren, trillet DUX helt rundt. Klokken var da ca. 04.30. Noen livbåt hadde det ikke vært tid til å sette ut.


De overlevende:
Av totalt 17 mennesker om bord, kom kun tre fra forliset med livet i behold. Foruten kapteinen og hans kone, var det overstyrmann Kjell Hogstad fra Sandefjord. Han lå også i køyen da skipet begynte å krenge, men greide å springe opp i radiorommet i bare undertøyet. Dessverre rakk han ikke å få sendt ut nødsignal. Disse tre ble liggende i sjøen i over tre timer til hydrofoilbåten SLEIPNER kom forbi i 9-tiden om morgenen. Hverken kapteinen eller over­styrmannen hadde rukket å ta på seg livbelter. Kapteinens kone lå og fløt på redningsvesten og en livbøye, mens hennes mann og overstyrmannen klamret seg til livbåthvelvet.


Redningsarbeidet:
Hydrofoilbåten SLEIPNER varslet straks Rogaland Radio som igjen varslet Redningssentralen på Sola og politiet.
Flere båter kom etterhvert til, bl.a. Stavangerskes TUNGENES og RENNESØY, samt fiskebåten SEILSJØ fra Sogn og Fjordane,
SKUDETRÅL, STOKNES, LESTHOLM fra Skudeneshavn og 5 MTB-er fra Sjøforsvaret. Redningsskøyta OLAV RINGDAL kom senere fra Egersund. Totalt deltok 18 båter og 3 helikoptere i letingen etter overlevende og omkomne. Det ble også lett langs strendene både på Vestre og Østre Bokn.

De omkomne:
Av 14 savnede ble bare 6 funnet omkommet. Her er navnene på de 14: 1. styrmann Andreas Sonesen, Bodø, båtsmann Harry S. J. Nilsen, Grunnfarnes, matros Halvard Garnes, Ulsteinvik, matros Kjell Harald Pedersen, Stokmarknes, jungmann Jose Pampin Lemos, Vigo, Spania, maskinsjef Bjarne Roth, Hjørungavåg, 1. maskinist E. Solbakken, Tromøy, motormann Olav H. Førde, Haugesund, motormann Dag Nyberg, Sandar, smører Juan Bernardo Hernandez Gonzales, Tenerife, Spania, stuert/kokk Henrik Lygre, Mosterhamn, messegutt The Sian Pie, Surakarta, Java, messegutt Robert Bruce Bradley, Meaford, Ontario, Canada og jungmann Rene G. M. Legros, Rouen, Frankrike.

Årsaken til forliset:
Sjøforklaringen ble holdt i Oslo på skipets hjemsted, men før kapteinen reiste fra Haugeund, uttalte han til avisene at han trodde grunnen til den plutselige kantringen måtte være at lasten forskjøv seg. Gjødningen lå løs i rommene, og selv om rommene var nærmest fulle, var det nok litt plass igjen oppunder mellomdekket. Kaptein Johnsen hadde bare stått om bord i DUX i to måneder, men hadde tidligere gått med bulklaster uten å merke noe unormalt. I shippingkretser ble det sagt at denne skipstypen var kjent for å ha dårlig stabilitet og at flere søsterskip av DUX hadde forlist.