|
Blant de mindre Bergensrederiene som har gjennomlevd både kriger og kriser gjennom 75 år, er J. M. Johannessens Rederi.
Stiftet under oppgangstiden like før Første verdenskrig, drev rederiet i Nordsjøfart og transatlantisk trampfart til 1972, og har siden fortsatt som partreder i tankskip.
Johan Martin Johannessen var født i Bergen 9. august 1865, og utdannet seg innen shipping med de obligatoriske par års opphold i utlandet, som "trainee", og tyve år innen skipsekspedisjon og linjerederi i hjembyen.
I 1913 kontraherte han et 1850-tonns dampskip fra Laxevaag Maskin & Jernskibsbyggeri, og 10. juli 1913 står som firmaets offisielle stiftelsesdag.
Tiden fra 1910 til 1914 var en god vekstperiode for skipsfarten. Det var god etterspørsel etter tonnasje, og forholdsvis lett å reise den tilstrekkelige kapital til å stifte rederi.
Allerede mens nybygningen stod på beddingen på Laksevåg, kjøpte J M Johannessen 1200-tonneren "DRAFN" fra Drammen i juni 1914. Skipet ble formelt eiet av enbåt-rederiet A/S D/S Drafn, og dette ble således begynnelsen på aktiv rederidrift.
Kort etter at "DRAFN" var satt i fart, brøt verdenskrigen ut, som etterhvert førte til en kraftig verdiøkning for rederiets to skip.
Nybygningen fra Laxevaag ble døpt "GENERAL MUNTHE" og levert i november 1914 til A/S D/S General Munthe.
Skipet må ha vært oppdøpt etter bergeneren Johan Wilhelm Normann Munthe (1864-1935), som var offiser i kinesisk tjeneste. Han deltok bl a i den kinesisk-japanske krig i 1894-95, og ble i 1911 direktør for tollvesenet i Tien Tsin og fikk i 1913 rang av general-løytnant. Vi kan bare anta at general Munthe, som var jevngammel med J. M. Johannessen, har vært en gammel venn, som kanskje bidro med kapital i det nye rederiet.
"GENERAL MUNTHE" og "DRAFN" ble i juli 1915 supplert av en 1100-tonner, "RIG", innkjøpt fra Oslo, som fikk navnet "RINGHOLM". Skipene ble alle satt inn i Nordsjøfarten, hvor de alle tre gikk tapt i 1916/17.
Til erstatning for krigstapene kontraherte rederen i 1917 et dampskip på 1610 tdw fra J. Meyers Shipbuilding Co. i Zalt-Bommel. Skipet var ferdig i november 1917 som "BALHOLM", men kunne, i likhet med så mange av de øvrige nederlandskbygde skip på denne tid, ikke settes i fart før krigen var over. I januar 1919 kom skipet omsider i fart, og ble da registrert på A/S Balholm.
Etter hva vi i dag kan se, førte Johannessen en forsiktig linje og innlot seg ikke i spekulasjoner. Skipene var eiet av enkeltskipsrederier, hvor rederen hadde relativt mindre andeler, og som ble oppløst ved salg eller forlis. Kapitalen ble derfor ikke bygget opp, men fordelt på aksjonærene.
Tidlig ble rederiets skorsteinsmerke tatt i bruk, svart skorstein med et blått belte med hvit J og smale hvite ringer mellom det blå og svarte.
Med "BALHOLM" fortsatte J. M. Johannessen sin rederidrift gjennom de vanskelige årene etter 1920. Rederens sønn, F. Walter Johannessen, født i 1898, trådte inn i firmaet i 1923 etter Bergens Handelsgymnasium, Krigsskolens 1. avd og studieopphold i England, praksis i Bergens Handelsbank og i meglerfirmaet Fredr. Gundersen i Bergen.
Forsiktig drift hadde gitt muligheter for utvidelse, og i mars 1926 ble 2350-tonneren "SNAR" kjøpt fra A/S Norsk Rutefart (S. 0. Stray & Co.), Kristiansand, som nå var under avvikling. Skipet ble overtatt i Hamburg, og registrert på A/S D/S Finse, som betalte 359.000 kr. Etter dokksetting ble det satt i fart som "FINSE", og skulle gjennom mange år bli et velkjent skip i Bergensflåten. Skipet var forøvrig bygget i hjembyen, på BMV, som ett av verkstedets lange serie av singledekkere.
Tiden med to skip i fart skulle bli kort. Allerede i desember 1926 forliste "BALHOLM" ved Island, og "FINSE" ble i mange år rederiets eneste skip. Det ble drevet i Nordsjøfarten, med kull som basislast fra britiske havner og dessuten trelast, kis og tremasse fra norske havner.
Johan Martin Johannessen døde i 1934, 69 år gammel, og sønnen, F. Walter Johannessen ble da valgt til ny disponent i A/S D/S Finse. I oktober 1936 ble selve disponentfirmaet anmeldt som det personlige firma J. M. Johannessen, med F. Walter Johannessen som eneinnehaver. Vedtektene for A/S D/S Finse var tidligere blitt endret til flerskipsrederi, og i 1934 ble selskapsnavnet forandret til J. M. Johannessens Rederi A/S.
Våren 1936 - nettopp som fraktmarkedet var i ferd med å ta seg opp etter mange svake år, ble F. Walter Johannessen også valgt til disponent i to andre selskaper. Det var D/S A/S Belita og A/S D/S Miranda, som begge hadde vært disponert av kontorsjef Sigmund Sunde. De eide hvert sitt skip, henholdsvis 2330-tonneren "MAURITA" fra 1925 og 2150-tonneren "MIRANDA" fra 1921.
I desember 1937 ble selskapene Belita og Miranda sluttet sammen med J. M. Johannessens Rederi A/S, som derved fikk en aksjekapital på 1.050.000 kroner.
NH&STs Skibsliste 22. juli 1937:
FINSE kaptein G. A. Steimler, pass Helsingborg 12.7
MAURITA " Titland ank. Pictou 10.7
MIRANDA " Hiorth ank. Mezen 11.7
Posisjonslisten avslører at "MIRANDA" gikk i trelastfarten fra Hvitehavet, "MAURITA" i farten på Canada, mens "FINSE" gikk i Nord- og Østersjøfart.
Høsten 1939 var alle tre trukket tilbake til Nordsjøen. "FINSE" fikk sin første føling med krigen da den plukket opp to overlevende fra Trondheimsbåten "STRINDHEIM" i Nordsjøen.
Verre gikk det med "MIRANDA". Natten 21. januar 1940 sank den etter "uventet eksplosjon" utenfor Morray, på reise Blyth-Oslo med kull og 14 av besetningen omkom. Det viste seg mange år etter krigen at den var senket av en torpedo fra U-57.
"FINSE" og "MAURITA" var begge hjemme, eller i tysk-kontrollert farvann, i april 1940, og seilte krigsårene igjennom uten å etterlate seg omtale. Begge båter var fremdeles flytende da krigen sluttet.
|
| ETTERKRIGSTIDEN
"MAURITA" gjennomgikk klassifikasjon i juli 1945 og "FINSE" i oktober. Deretter gikk de i fart for Norges Skipsfartsstyre i UMA-perioden til april 1946, da de ble levert tilbake til rederiet.
De fortsatte i Nordsjøfarten, blant den fremdeles så store norske flåte av kullfyrte dampskip. De første årene var det god etterspørsel etter tonnasje, med rimelige inntekter for rederiene.
"FINSE" ble "rammet" av den strenge isvinteren 1947. På vei sørover til Lubeck i januar 1947 gikk den fast i isen sør for Lolland. I to måneder ble skipet sittende fast her, slik at mannskapet måtte få forsyninger fra land. Det var en tid fare for at isen skulle bryte ned skipet, men det kom da omsider løs 27. mars. Ved inspeksjon i Lubeck viste det seg at mange spant var brukket og skipssiden bulet inn flere steder. Det ble en kostbar reparasjon.
Rederiet var forsiktig med å gå til kontrahering eller kostbare innkjøp av ny tonnasje; kanskje med erindinger om etterdønningene etter Første verdenskrig. Assuransesummen for "MIRANDA" stod fremdeles ubrukt, og først i november 1948 ble det sluttet kjøpsavtale for dampskipet "KAUPANGER". Det var et nyere søsterskip av "FINSE", bygget på BMV i 1930 for Westfal-Larsen & Co. Prisen var 1.500.000 kroner, som forteller hvor høyt skipsverdiene nå stod. Ved levering i Rotterdam 25. november 1948 fikk skipet navn "FOSSLI".
Rederiet hadde derved tre skip av samme type og serie, "FINSE" fra 1916, "MAURITA" fra 1925 og "FOSSLI" fra 1930. "MAURITA" skiftet i 1950 navn til "FORTUN", for å stå til rederiets F-navn.
Skipsreder F. Walter Johannessen ledet rederiet, og han fikk nå hjelp av tredje generasjon, Frank Walter Johannessen jr.
Etter et par svake år tok markedet, også i Nordsjøen, seg opp mot slutten av 1950 og gav noen gode år. Rederiet foretok flere transaksjoner for å fornye flåten i denne perioden.
Det nyeste skipet, "FOSSLI", ble solgt i september 1951 til Oslo for 1,8 mill kroner, og levert i februar året etter. Samtidig, i februar 1952, ble 2900-tonneren "ESTERO" innkjøpt fra Oslo for 5,3 mill kr. Dette skipet var bygget i 1947 ved Kaldnes, og var en moderne singledekker for trelast, kull og bulklaster. Ved overtagelsen i Antwerpen 22. mars 1952 skiftet skipet navn til "FEFOR".
"FEFOR" ble straks sluttet for 2 års fart i amerikanske farvann for $ 19.000 pr mnd, og gikk inn på dette gode charter i mai 1952.
Ut i 1953 falt markedet sammen, og rederiet lykkes å få solgt "FORTUN" til Italia i juni for 900.000 kroner. Av en eller annen grunn ble det ikke levert før i desember 1954.
Gamle "FINSE" ble påkostet modernisering og ombygging høsten 1952, og fikk innlagt oljefyring av kjelene. Sammen med "FEFOR" førte den rederiet videre. Det viste seg nok at utgifter og effektivitet for slike skip var for dårlig i forhold til de mange moderne småskip som etterhvert kom ut fra verkstedene i Tyskland og Nederland.
"FEFOR" ble dirigert hjem til Bergen for opplag da den var ferdig med perioden i amerikansk fart, og lå opplagt en kort tid på forsommeren 1954. Det kom etterhvert inn i Nordsjøfarten, men ble solgt til Gustaf Erikson i Mariehamn i juli 1956, til en pris av 4,5 mill kroner.
"FINSE" holdt det fremdeles gående, vanligvis opplagt i vintermånedene, og i trelast- og Nordsjøfart resten av året. Etter at Suez-boomen og høykonjukturen falt sammen våren 1957, var den enda en tid i fart. I begynnelsen av februar 1958 losset skipet i Årdalstangen, og gikk derfra hjem for å legges opp. Fra 5. februar 1958 ble skipet liggende i over et år, til mai 1959, da den ble dokksatt og kom i fart igjen.
Som Bergens-flåtens eldste skip gikk den til høsten 1960. I september ble "FINSE" solgt til greske kjøpere for 18.750 pund, rundt 390.000 kroner, og ble overlevert i Porsgrunn 10. desember 1960. Skipet hadde da seilt for rederiet i 34 år!
Derved stod J M Johannessens Rederi uten tonnasje. Forskjellige prosjekter ble vurdert, så som damptankeren "HULDRA", som ble rapport kjøpt av Johannessen, men i april 1961 gikk rederiet i stedet til kontrahering av en 5300-tonns singledekker fra spansk verksted. I så måte var det ett av mange norske rederier som på denne tiden gikk inn på slike kontrakter, formidlet av Lars Rej Johansen i Oslo til meget gunstige betingelser.
Skipet ble byggenummer 162 fra Cia. Euskalduna de Constr. y Rep. de Buques S.A. i Bilbao, som et søsterskip av "FOSSUM", "PINTO" og Skoglands "ARGO" og "BOREAS" som ble solgt under bygging.
19. august 1964 gikk skipet prøvetur, døpt "FINSE", et moderne bulkskip på 5360 tdw, med MAN-maskineri. Prisen var 6.730.000 kroner, fast, hvorav verftet gav 75 prosent kreditt over 7 år, både avdrags- og rentefritt. "FINSE" gikk inn på et 4 års TC til Paal Wilson & Co. i Bergen, med Arthur Indrevær som første fører. Skipet kom nå inn i trelastfarten mellom British Columbia og Europa, og var bygget og rigget spesielt for slik last.
Det var i sin tid ute for endel småhavarier. 5. november 1966 ble den slept inn til La Pallice etter å ha mistet propellen nordvest for Chassiron, og ble reparert i Brest. Spania-skipene var i sin tid kjent for en noe variabel kvalitet, som gav tekniske problemer, særlig i den første tiden.
Rederiet J. M. Johannessen, som altså stod som disponentfirma for selskapet J. M. Johannessens Rederi A/S, hadde i mange år hatt kontorer på Torvalmenningen 4, hvor også rederiet Rasmus F. Olsen holdt til.
|
| SLUTTEN SOM AKTIVT REDERI
Etter de syv år ble skipet solgt. I november 1971 ble salgsavtalen med Stephenson Clarke Ltd, London, undertegnet og skipet ble levert ved årsskiftet 1971/72. Kjøperne hadde kjøpt skipet for ombygging til tankskip.
"FINSE" hadde vært et godt skip for rederiet. I realiteten var det en slags leasing, hvor 75 prosent av byggesummen ble innfridd etter syv år, da skipet likevel ble solgt.
A/S Rederiet Odfjell inviterte utover i 60-årene endel mindre Bergensrederier med i sine skip, med varierende minoritetsandeler. Dette gav en brukbar avkastning, og samtidig en viss spredning av risikoen. Det var denne løsningen som J. M. Johannessens Rederi A/S nå valgte, og tegnet seg for 33,3 prosent i byggenummer 12 som Odfjell hadde bestilt fra Karmsund Verft.
Dette skipet ble overlevert i januar 1973 som "BOW SAPHIR", et kjemikalieskip på 3200 tdw, til PR Bow Saphir. Navnet indikerte at også andre partredere var trukket inn, således Skips-A/S Saphir (Edvin Endresen) i Stavanger med 33,3 prosent, mens Odfjell-gruppen selv stod med den siste tredjedel.
Bemanning og endel driftsfunksjoner ble tildelt J. M. Johannessen, mens andre tekniske funksjoner og befraktning gikk til Odfjell, som drev skipet i pool med søsterskipet "BOW ALECTO" Dette engasjementet trakk rederiet nærmere til Odfjell-gruppen, og i løpet av 1977 flyttet J. M. Johannessen til Odfjells kontorer på Minde. Derved falt de siste driftsfunksjoner bort. Odfjell-rederiene nærmet seg imidlertid splittelse.
I begynnelsen av 1978 ble skipet tildelt J. 0. Odfjell A/S, som var det ene av de to "nye" disponentselskapene for flåten. J. 0. Odfjell etablerte seg i nye lokaler på Kokstad i nærheten av Flesland flyplass, og hit flyttet J. M. Johannessen med på lasset.
Rundt 1977 solgte Johannessen 8,33 prosent av sin andel i skipet til Stener S. Mullers Rederi A/S, et annet gammelt rederi som hadde gått over til å være partreder, og stod deretter med 25 prosent.
"BOW SAPHIR" ble solgt i mai 1978 til Færøyene, men fortsatte en tid på TC tilbake til selgerne.
Formelt sett eksisterer rederiet fremdeles, og har vært notert på Bergens Børs inntil nylig. Største aksjonær var skipsreder Frank Walter Johannessen som i 1986 hadde ren majoritet, med 51,4 prosent av aksjene. Aksjekapitalen var da på 742,500 kroner, og rederiets eiendeler stod plassert i mindre andeler i tankskip i J. 0. Odfjell-rederiet, hvor Frank Walter Johannessen i dag er maritim sjef.
Bearbeidet og lettere redigert av Per Sundfær 13/10-2016. |
